«Drep ikke en sangfugl»
Harper Lee (forfatter), sitatet er en romantittel (1969)
Noen ganger er jeg sliten, syk, trist, redd. Andre ganger er jeg glad, kreativ, morsom, produktiv, skapende, kanskje nesten litt forbilde. Det rare, som er med mange av oss med autisme egentlig, er spennet i funksjonivået og begavingen vår. På ett område kan jeg kanskje være bedre enn folk flest, mens helt grunnleggende ting kan føles vanskelige for meg.
Alt i alt, så er det litt sånn at hvis rammene rundt meg er forutsigbare, at verden føles kontrollerbar nok, så fungerer jeg bedre og kan få til de tingene og områdene der jeg er litt god også, ikke bare være i det vanskelige. Jeg kan trives, stråle, skrive. Og mer til.
For å skaffe en sånn forutsigbarhet, kan du kanskje oppleve at jeg spør mye om prakiske, og samme og kanskje uvesentlige detaljer for deg, for folk flest. Jeg gjentar som en hakkespett. Men orker du å svare, blir jeg roligere inni meg og kan igjen fokusere på det jeg egentlig «skal»/»skulle». Jeg kvitrer, synger nesten med ordene av glede noen ganger, leser videre, skriver dikt.
Kanskje kan jeg virke litt sjefete også, når jeg sier de tingene jeg ønsker eller trenger, som hvor personalet som jobber her hos meg kan og ikke kan sitte til forskjellig tid av døgnet (vi har ramme for hvor det sittes om natt kontra dag osv.), men når jeg liksom får dirigert og ryddet litt sånn rundt meg, med dere menneskene, kan vi få til et godt samspill. Og pipa får en god låt, vær så god: syng og vær glad – jeg setter pris på dere, og kjempetakknemlig når dere gir meg litt detaljer som gjør at det store livet blir litt konkret og håndfast. Kan jeg by på lakrispipe kanskje? Jeg kan i alle fall finne ut hvor de er i salg, jeg følger godt med på utvalg og priser, så jeg kan gi folk gode tips i hverdagen sin, som en grei middag i dag. Nå håper jeg ettermiddagen blir ålreit for alle, har litt plan om lesing, litt skriving og et program på TV i fellesskap i kveldingen.
aspergerinformator.com 