I morgen, 17. juni 1953, er det 70 år siden det store arbeider- og folkeopprøret i Øst-Berlin brutalt ble slått ned.
Det var vel det endelige beviset på at den nye DDR-staten – som så mange hadde knyttet håp til etter nazismens nederlag – ikke kunne eksistere uten represjon og ufrihet og uten støtte fra sovjetmaktens bajonetter. Minst 55 menneskeliv hadde gått tapt og mer enn 10.000 var havnet i fengsel etter at de sovjetiske stridsvognenes og Volkspolizei brutale aksjoner var over.
Etter dette konsoliderte systemet seg – et regime som i tiltagende grad bygde på løgn og undertrykkelse, og på spionasje mot egne borgere i et omfang historien knapt hadde sett maken til. Budskapet fra 17. juni 1953 er universelt, i følge presidenten i den tyske forbundsdagen Bärbel Bas (SPD): «Mot menneskenes frihetsvilje kan ingen stat i det lange løp bygges opp».
Det er denne våren også 175 år siden den tyske marsrevolusjonen 1848 fant sted. Mange tyske kommentatorer, herunder forbundsrepublikkens president Frank-Walter Steinmeier, har lagt stor vekt på å skrive 1953-opprøret inn i en tysk frihets- og demokratitradisjon som starter med 1848-revolusjonen, videreføres med november-revolusjonen 1918 og fullendes med den fredelige revolusjonen i 1989.
Det er en vakker og oppbyggelig historie, som selvsagt har sine hull og som selvfølgelig kan og må differensieres. Men i kjernen er den sann.
Til slutt: Ideen om sosialisme er ikke så steindau som mange vil ha det til. Men den vil aldri, aldri kunne ha noen berettigelse om den ikke dypt inn i roten av sitt innerste vesen er fundert i det konstitusjonelle demokratiets retts- og frihetsgarantier! Så fikk jeg sagt det.