Vi fortsetter artikkelserien om hvordan blomster fungerer og ser på blomster som kan greie seg helt selv og de som trenger en hjelpende hånd – og ikke minst hvordan vi mennesker kan stille opp.
Selvpollinerende planter er enkle å ha med å gjøre. De kan være både mor og far til eget avkom, helt uten at det blir litt småguffent, og alt som skal til, er altså at pollen skal forflytte seg en relativt kort avstand fra pollenbærer til arr. En del planter er imponerende selvhjulpne på dette området, mens andre trenger hjelp av bier, humler og andre sultne insekter. De tiltrekker seg de flyvende hjelperne med farger og duft, og mens sommerfuglen stikker snabelen sin ned i nektaren, får den pollen på kroppen eller bena. Når den flytter på seg, er det en god sjanse for at den i vanvare bestøver arret, eller tar med seg pollenet til en blomst av samme art og bestøver den istedenfor.
Når insekter hopper fra blomst til blomst øker sjansene for hybridisering. Et godt eksempel på dette er akeleier, der du kan få utrolig mye spennende ved å plante et par sorter i nærheten av hverandre og la naturen gå sin gang. Normalt vil ingen av disse være frøekte – de nye plantene er F1-hybrider, og kan være de eneste av sitt slag i hele verden. Det er ganske morsomt, ikke sant? Om du har en type akeleie som er frøekte (om den pollinerer seg selv, selvsagt) kan du håpe på at den vil spre seg, men da bør du satse på å plante den langt unna andre akeleier, slik at det er liten sannsynlighet for at pollinerende insekter som stikker innom har andres støv på beina.
Stiklinger og frøformering
For selvpollinerende planter er det i utgangspunktet enkelt å høste frø. Sjansene for at hybridisering skal oppstå spontant med f.eks. chili eller tomater er små, for det er så mye enklere for naturen å flytte pollenet inn til arret på samme blomst enn at pollen fra en naboplante skal forville seg inn. Derfor kan du føle deg rimelig trygg på at frøene inni tomatene dine vil gi identiske tomater dersom planten er en kulturarvsort (heirloom).
For planter som er litt lettere på tråden og fort hybridiseres, må man istedenfor ta stiklinger (eventuelt dele en stauderot). Da jobber man videre med planten man har, heller enn å lage nye generasjoner. Dette er for eksempel tilfellet med fuchsia, og om du skal forsikre deg om at frøene har samme mor og far, må du pollinere den manuelt og deretter pakke den inn i plast. Om du skal hybridisere istedenfor, må du fjerne støvbærerne fra planten som skal bli mor og pensle arret med støvbærerne fra den som skal bli far, og deretter pakke inn morblomsten.
Assistert befruktning med pensel og pust
Dette hørtes kanskje litt lummert ut, men er det ikke. Jeg lover! Det er tross alt ikke alltid plantene våre får den hjelpen de trenger fra naturen, og da må vi steppe inn. Et eksempel er chiliplanter. De trenger ikke hjelp fra insekter for å befrukte seg selv, men de trenger hjelp fra vinden. Dermed kan det bli ganske glissent på fruktfronten dersom chiliplantene dine bor i vinduskarmen, for det pleier jo ikke å blåse så mye inne hos folk. For å bøte på dette, kan du puste eller blåse forsiktig på blomstene eller riste litt på planten innimellom. Om du har planter inne som er avhengig av insekthjelp, må du istedenfor ty til en pensel, som nevnt ovenfor. Når pollenbærerne har «modnet» (før dette ser de gjerne litt «voksaktige» og harde ut), trekker du penselen forsiktig over dem og mot midten av blomsten. Dette kan du for eksempel gjøre på jordbærplanter som har fått i oppgave å sette frukt innendørs, og dermed være den bien blomsten trenger.
Nysgjerrig på blomster som bare er hann eller hunn? Les mer her!