En beretning om varslede ulykker

Gøhril Gabrielsen har skrevet en intens tekst om en dramatisk ulykke, et trøblete sinn og en familie i oppløsning.

Tekst: Thor Arne Sæterholen/Foto: Aschehoug

For familien i Gøhril Gabrielsens roman Din, alltid, skjer noe av det verst tenkelige – det yngste barnet dør ved et ulykkestilfelle der det eldste barnet mister sin lillebror, spedbarnet, i bakken. Dette skal prege den tolv år gamle jentas liv framover. Det er hun som er jeg-forteller i boka.

Beretningen om en varslet ulykke

Allerede før dødsfallet forstår vi at denne familien har problemer. Jenta føler seg ensom og oversett av foreldrene som krangler mye og høylytt. Den tunge stemningen i hjemmet bedrer seg ikke når de får enda et barn. Den lille gutten skriker mer enn normalt, mor blir utslitt, far oppgitt, mens jenta gjør sitt beste for å hjelpe. Det topper seg på en ferietur der et sjalusidrama utspiller seg mellom foreldrene. Undergangsstemningen blir så presserende at når ulykken inntreffer, er det som om den måtte skje – at tragedien har fulgt sin egen ubønnhørlige logikk. Familien går i oppløsning, og jenta går dypere inn i sin allerede tunge grublernatur.

Teksten er veldig tett på – nær og kroppslig.

Fint komponert

Romanen er delt inn i tre deler, med store tidssprang mellom hver av delene. I første del er jenta tolv år, i andre del er hun i tjueårene, og i siste del er hun noenogførti. Jeg synes dette er en effektiv komposisjon. Gabrielsen konsentrerer seg om noen få, men vesentlige hendelser i jeg-fortellerens liv, og makter å holde teksten konsistent. Fortellerstemmen er mer eller mindre den samme boka igjennom. Åpningen av romanen antyder at det hele blir fortalt i ettertid, men det oppleves ikke sånn underveis. Teksten er veldig tett på – nær og kroppslig. Mange korte avsnitt og kapitler bidrar til å holde intensiteten oppe. Gabrielsen bruker overraskende, men velfungerende bilder for å beskrive håpløsheten etter brorens dødsfall:

«Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tenker på løshunder, halsende gjennom øde gater med sleivet dryppende fra kjeften. Jeg tenker på flodbølger, fossende innover land, på hus som knekker under vannmasser, på møbler og klær og bøker som renner ut og blir sittende fast i trekronene på falne trær. Og så tenker jeg ikke mer, for mors gråt er ikke til å holde ut.»  (s. 63)

Fortvilet kjærlighet

Gøhril Gabrielsen. Foto: Niklas R. Lello

I den andre delen treffer hun Arnt, de blir forelsket og har det fint sammen i flere år, men hun holder ulykken hemmelig for ham. Han ønsker seg barn, hun gjør det ikke. Igjen går vi inn i en dyster modus – vi forstår at dette forholdet ikke kan vare. Denne midtdelen er bokas beste. Kvinnens fortvilelse over å elske denne mannen, samtidig som hun ikke våger å åpne seg for ham, er gripende og troverdig.

Selvanalyse

I tredje del er forholdet til Arnt over. Nå bor hovedpersonen med sin pleietrengende mor. Hun har alltid følt at moren har klandret henne for lillebrorens død, og de har aldri hatt et godt forhold. Det er som hun straffer seg selv (etter bruddet med Arnt) ved å vie hele livet til moren. Men så finner hun et brev som setter ulykken med lillebroren i et nytt lys, og dette gjør at hun skifter fra resignasjon til oppstemthet, så raseri. Hun vil tvinge en unnskyldning ut av sin slagrammede mor. Problemet i denne tredje delen er at hennes intense selvanalyse gir lite plass til leseren, at teksten oppleves i overkant lukket.

Problemet i denne delen er at hennes intense selvanalyse gir lite plass til leseren, at teksten oppleves i overkant lukket.

Den sengeliggende moren blir mer av en rekvisitt enn et levende menneske. Etter de gode mellommenneskelige scenene i bokas andre del, oppleves derfor avslutningen som en skuffelse, til tross for at jeg godtar tekstens logikk.

Født sånn eller blitt sånn?

Etter endt lesning, fremstår kvinnen fortsatt som noe av en gåte. Den traumatiske ulykken har åpenbart skadet henne, men jeg tenker også at hun har brukt hendelsen som en unnskyldning for å trekke seg unna livet. At hun har dyrket offerrollen. Eller tar jeg feil? Nettopp det at romanen fortsetter å jobbe i meg, gjør at jeg konkluderer med at Gøhril Gabrielsen, med sin fjerde roman Din, alltid, har levert nok en interessant litterær tekst.

*

Thor Arne Sæterholen er bibliotekar, og medlem av Kulturrådets vurderingsutvalg for prosa.