6. Søndag i påsketiden – 17. mai 2020
Luk 18:1-8
Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet:
«I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»
Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»
Dette er en underlig med fantastisk liknelse. Jesus sammenlikner seg selv med en urettferdig dommer. En som gir etter for mas, og til slutt stilte opp for kvinnen som trengte en talsmann slik at hun kunne få sin rett.
En liknelse kan ikke alltid tolkes ord for ord. Alle ledd i liknelsen er ikke noe vi nødvendigvis noe vi skal overføre. Men vi skal få med oss poenget. Og det står faktisk i vers 1. Den skal oppfordre oss til å be og ikke miste motet.
Det er lett å slutte med å be, og miste motet når tilsynelatende ingenting skjer. Vi er avmektige.
Og nettopp når vi føler oss maktesløse og oppgitte, da skal vi fortsette å henvende oss til Gud.
Han blir ikke lei, og han hører bønn. Vi vet ikke hva slags hjelp denne enken trengte, men hun var enke. Det betyr at hun var fattig siden det var menn som var den økonomiske sikkerheten for kvinnen den gangen.
Det er ikke hovedpoenget i denne liknelsen hva hennes problem var. Poenget er at dommeren ombestemte seg pga hennes pågåenhet. Ikke et godt trekk synes nå jeg da, for en dommer som skal være uklanderlig. De skal ikke gi etter for mas. Men liknelsen er til oppmuntring for oss som ber omigjen og omigjen. Har Gud glemt oss? Snakker vi bare til veggen?
Nei, bønn er dialog. Gud er ikke taus. Men kjenner sin time og har en løsning. Hans svar kan komme på en annen måte enn vi venter det. Og det er en øvelse for oss å lære å kjenne hans stemme og se hans innspill i våre liv.
Vi må aldri gi opp, for Gud gir aldri opp oss.
Når Menneskesønnen kommer , vil ha da finne troen på jorden? Det er spørsmålet mot slutten av teksten. Enkens pågåenhet og kontakt mot dommeren blir sett på som et eksempel på tro. Bønn og tro er knyttet sammen og kan ikke adskilles. For tro er relasjon. Og en relasjon er avhengig av løpende kontakt om den skal holdes levende. Bønnen er kristenlivets åndedrett. Så handler det ikke om å bruke så mange ord, men om å overgi seg til ham med alt vi er og har og leve nær ham. Det er noe vi må leve i selv og formidle videre, ikke minst ved å be sammen. Slik vil troen finnes iblant oss til han kommer igjen. La oss be, og fortsette med det.
