Fiskesnakk’s Blog

Jeg befinner meg i en fet SUV. Bilen er av den typen som vanligvis brukes til å forsere trikkeskinner i Oslos gater. Bak rattet sitter Bård. En glimrende turkamerat. I baksetet sitter Thomas. En ny kar jeg skal bli kjent med i løpet av turen. Vi er på vei nordover. Vi skal fiske i Lågen.

Bård sørger for fløyelsmyk transport. Thomas stiller med hus. Vi kommer frem sent på fredags kveld. Det er fullmåne. Huset ligger perfekt til. Tjue meter fra elva. En grønn velfrisert plen fyller de få metrene fra huset og ned til vannet. Vi kommer oss raskt i seng da vi må opp tidlig. Da skal det nemlig fiskes etter digre fisker.

Neste morgen er vi på bena i rett tid. Det lukter nytrukken kaffe. Bård er alt oppe når jeg kommer inn på kjøkkenet. Gutten fra Beiarn har  cowboyfrokosten klar. Etter frokost har værten noe å vise oss. Thomas går i forveien, vi etter, ut av huset og ned mot et lite stabbur mellom huset og elva.

Han åpner og ber meg kikke inn. Jeg trer inn i et mausoleum for avdøde storørreter. Der henger de lakkerte hodene på rad og rekke med lengdemål, tyngde og dato sirlig skrevet inn i treverket. Inskripsjonene viser respektable 1,9 kg, 2,9 kg og 3,1 kg. Med sitring og forventning i kroppen glir blikket bort fra fiskehodene til en gammel splitcanestang som henger på veggen.

Thomas tar forsiktig ned klenodiet og vil vise den frem i dagslys. En nydelig stang med en orginal Hardy snelle. Silketråden er fin, glatt og intakt. Stanga er rigget på gamlemåten. Tre klassiske våtfluer etter hverandre. Snella bærer tydelig preg av tidens tann. Den er forsøkt sveiset sammen på tre steder. Snella henger så vidt sammen på den ene siden av snellefestet.

Thomas tar noen forsiktige kast.  Det er noe eget med levende materiale. Utstyret veier sikkert fire ganger så mye sammenlignet med våre moderne karbonstenger. Jeg er heldig og får tatt noen kast. Bevegelsene blir automatisk lengre. Det kreves musikk og rytme i kastene for å få det gamle treverket til å spille. Det kjennes bra. Overraskende bra. Mens min navnebror og jeg koser oss med stanga, tripper en noe utolmodig Bård ved elvebredden. Skal vi ikke fiske snart da? Han har rett. Tiden går og vi skal dra litt lengre nordover med bil før fisket kan starte.

Flere mil senere er vi fremme.Fra bilen ser vi ned på en nydelig krystallklar elv. Men gresset liger flatt og buskas vaier fra side til side. Vi går ut av bilen. Viden piper rundt ørene. Bård rigger optimistisk en treerstang. Vi scouter etter fisk og insekter. Resultatet etter en liten time er nedslående. Hverken fisk eller ørretmat er å finne. Blindfisket starter. Til dere som ikke lider av denne lidenskapen vil blindfiske si at vi fisker der vi antar fisken står. Vi fisker altså ikke på ørret vi kan lokalisere enten ved synlig vak eller at vi lokaliserer fisken i elva.

Thomas er den første som får bøy på stanga. Bøy er kanskje å ta hardt i. Han drar fort opp noe som er i stor kontrast til ørretskallene i stabburet. Det er rett og slett dødt, bortsett fra en knøttliten ørretpinne. Vi beslutter raskt å flytte oss til et nytt sted.

Bilen suser avgårde på smale gårdsveier så støvrøyken tyter ut av hjulbuene på SUV-en. Plutselig. Et VAK!!!      Bård bråstopper bilen. Tre ivrige menn i vadere ramler ut av bilen. Men hvem skal få prøve seg? En fisk på tre fiskere går jo ikke. Dessverre går Thomas av med seieren i stein, saks, papir. Jeg later som jeg er storsinnet, men banner innvendig. Thomas vader ut. Ved bredden har jeg rollen som den erfarne. Skal instruere hvor ferskingen skal kaste etc, men vinden føkker opp hele greia. Etter fem kast som tilskuer er tålmodigheten oppbrukt. Jeg løper opp til bilen og henter stanga og rusler et stykke oppover elva.

Med polariserende glass i solbrillene skimter jeg en steinformasjon midt i elva. «Revet» ligger halvmeteren under vann. Rundt ytterenden en fin strømkant. Rett bak en dyp høl. Perfekt standplass for ørret, tenker jeg. Mitt våpen er en x-fly. Krokstørrelse seksten. Flua flyter perfekt. I det den runder kanten stiger vannet rett oppunder flua som en liten bul på vannfilmen. Et stort ørrethode bryter vannfilmen. Åpner kjeften. Klapper sammen rundt flua og bråvender mot dypet. En grov spole slår av full kraft så vannspruten står. Jeg løfter stanga for å få et perfekt tilslag, men stanga flater rett ut og med ett voldsomt rykk oppleves alt som i sakte film. Slow motion… Stanga har rettet seg opp. Noe er galt. Fryktelig galt.  Thomas kommer slentrende mot meg , flirer lurt og siterer Leth eller Fismen: «Man ryker ikke fisk vettu, man ryker IKKE fisk.» Jo, jeg ryker faen meg fisk!  Og for en fisk! Den var sikkert to kilo. MINST!

Det blir da noen fisker utover dagen, men ikke i nærheten av hva jeg mistet. Sånn er det alltid. De store kommer seg unna. Fem-seks fisk mellom to og fem hekto fremkaller ingen stormende  jubel akkurat. Thomas og Bård derimot, er like blide, det skal de ha. Vi druser videre. Thomas kjenner nemlig til en fin høl lenger sør.

Mange kast senere i en ny fin høl kommer skuffelsen sigende. Skal det ikke bli kilosfisk i dag? Lyset blir stadig svakere. Skumringsfisket bruker å være giftig…  Den siste tanken blir hengende i luften. Kan ikke resignere nå.

Imens jeg står og drømmer har en fremmed kar dukket opp og kommet i kontakt med Bård som har tatt en velfortjent pause ved bredden. Samtalen er godt i gang da jeg kommer meg inn på land. Karen presenterer seg.        Han er lokal og kjenner elva ut og inn gjennom tretti års fiske. Han er heldigvis ingen blydenger, men en ekte tørrfluepurist. Da han finner ut vi er av samme sort, deler han villig med oss sine tips om fluevalg og hvor vi bør fiske.  Han henvender seg til meg og spør om jeg har fisket med Superpuppa. Jeg blir straks litt skeptisk. I mine øyne er superpuppa en simpel ferskisflue, så mitt svar blir negativt. Han spør meg: «Er du keen på fisk?» Svaret er enkelt. Han ber meg gå ovenfor hølen og kaste ned mot brekket et par hundre meter oppover elva. Mørket kommer sigende. Skumringsfisket er i gang.

Jeg vader ut til anvist sted og presenterer flua nøyaktig etter ekspertens råd. På femte kastet slår det ikke feil. Et voldsomt hugg kjennes helt ned i korken på treerstanga. Etterfulgt av to tunge hugg. Jeg rekker knapt et gledeshyl før festen brått er over. Med Thomas sin «Man ryker ikke fisk, vettu, » friskt i minne, vurderer jeg et øyeblikk å finne meg en ny hobby. Jeg slår det fort fra meg og vasser knust inn til land. Det er mørkt vi må avslutte dagens fiske.

Neste dag våkner vi til et nydelig vær. Hiver i oss frokost og spinner ut av gårdsplassen. Ny dag, nye muligheter. Vi er mange tips rikere og været er på vår side. Det starter godt for Bård og Thomas. Spesielt Thomas. Han drar fisk etter fisk. Lykken har snudd. Nå får ikke jeg en dritt mens de to holder på å le seg i hjel og teller ti fisk i løpet av noen minutter. Kan ikke si det går innpå meg. Jo, kanskje litt… Småfisk, men fisk er fisk. Ikke noe å la seg bli provosert over, tenker jeg. Gutta fortsetter å få fisk.

Gutta er i perlehumør mens jeg forsvinner inn i min egen fiskeboble. «Taper ikke fisk lizzm, MY ASS!!!» Jeg overtaler gutta om å prøve stedet der jeg mistet purka i går kveld.

I lett slentrende gange i klamme vadere lusker vi langs en nydelig kornåker innhyllet av vakre fjell på alle kanter. En flokk med NRF gresser i hellinga fra en klassisk norsk gård. Freiareklame.

Nok en gang vader jeg ut og har merkelig nok trua. Denne gangen skal det også stemme, på et vis… Jeg striper med superpuppa. Akurat som eksperten fortalte i går kveld. Plutselig smeller det til. Ikke noe voldsomt men et jevnt utras til langt på backingen. Fisken oppfører seg så rart. Krefter i massevis, ja, men ikke de riktig tunge dragene. Fisken sitter fortsatt fast og svømmer i vill fart mot meg igjen. Jeg har mitt svare strev å få inn all løsline uten å få slakke mellom fisken og stanga. Med fisken på fem meters avstand bestemmer den seg for å sette nedover stryket igjen. Jeg lar fisken ruse nedover igjen. Dette er dritgøy! Jeg hoier og lager et helvetes leven. Gutta kommer løpende. Bård med håv og videokamera, Thomas med fotoapparatet mitt i handen.

Fisken raser hit og dit og er helt crazy. Den oppfører seg riktignok ikke som en storørret. Et eller annet stemmer ikke helt. Forhåpningene til gutta er enorme etter alt skrål og spetakkel jeg har stelt i stand. Jeg legger press på fisken og den kommer mistenkelig lett mot meg. Fisken geleides uproblematisk inn i håven.

Gutta ler så de griner. Jeg skjønner ingen ting. Hvordan kan en så liten fisk gi såpass til fight? All tidligere kredibilitet jeg har bygget opp blir pulverisert i løpet av sekunder.

Hele opptrinnet er foreviget på film og fotografi. Jeg blir disset i kor av apekattene jeg er på tur med. Driver ap på min bekostning. «Hvor stor tror du fiskene du mista i går var da, Thomas»? Min navnebror raljerer mens Bård holder seg på magen og ruller rundt i gresset av latter. Fisken blir satt tilbake og rett etter får jeg en halvkilos harr på kroken. Fy faen! Skal virkelig dette bli det beste jeg klarer å få til i denne elva? Ettermiddagen nærmer seg og fortsatt ingen ørret over kiloen. Thomas ønsker å prøve et siste forsøk i Thomashølen før vi må dra hjemover.

Han vader ut til en rygg en tredjedel ut i elva. Rett utenfor er elva svart og dyp. Jeg har forlengst gitt opp og denger flua på måfå ut i vannet. Thomas fortsetter å kaste. Plutselig velter en diger fisk seg i overflata og etterlater seg tunge vakringer som brer seg utover. Thomas er nermest. Kun fem meter fra vaket. Ikke faen om den fisken kommer til å ta, tenker jeg. Thomas bytter flue. Bytter til en streamer. Fluefiskerens svar på sluk.

Ukritisk lemper han flua uti vannet. Gir den bevegelse for å skape litt ekstra liv i flua. Plutselig står stanga i alvorlig spenn. Den sitter!  Dette er ikke noe å kødde med. Skal jeg virkelig bli grisebanket av en fersking på tur???

Det ser slik ut. Thomas gjør alt riktig. Han lar seg ikke stresse. Fisken oppfører seg slik storfisk gjør. Stikker ingen steder og presser jevnt og hardt i strømmen.

Etter mange minutters kamp viser fisken seg for første gang. Den ser ikke så stor ut som jeg trodde, men den må da være godt over kiloen. Jeg anslår vekten til underkant av halvannen kilo (så feil kan man ta).

Nå gleder jeg meg på Thomas`vegne. Tenk å kunne ta en så vakker fisk og til og med sette en grundig pers! Men fisken er fortsatt ikke landet. Mye kan fortsatt skje.

Vi aner ikke hvor lenge Thomas har kjørt fisken, men den begynner å bli sliten nå. Bård har gjort seg klar med håven. Thomas presser fisken mot Bård. Fisken er pen. Riktig pen! Rutinert får Bård ørreten i håven.

Stum av beundring tar jeg bilder. Vekten stopper på to komma fire kilo. For å skåne fisken mest mulig blir fotoseansen kort. Thomas er mann nok til å sette tilbake den vakre skapningen. Kanskje vi kan ta den igjen når den passerer tre kilo?

Må få takke Bård og Thomas for en nydelig tur. I tillegg lokalguide  «Husflua.»

Stikkord: Hardy, Lågen, Mausoleum, NRF, split cane, SUV, X-Fly

This entry was posted on 17.09.11 at 15:53 and is filed under 2011, Fiskerapporter. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.